Kjell Heggelund
Kjell Hegge Lund (Nacido el 16 de diciembre de 1932 en Mandal, Noruega) es un poeta noruego y traductor en Inglés, francés, griego y latín. También ha editado varias colecciones, incluyendo Petter Dass obras completas.
Bibliografía
Trabajos propios poesía
Reisekretser, Aschehoug (1966).
I min tid, Aschehoug (1967).
Punkt 8, Aschehoug (1968).
Traducciones
Sus traducciones más famosas (años traducción entre paréntesis):
Dikt av Mao Tse-tung (1971). Sammen med Tor Obrestad .
Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg (1978). Fra 2004 utgitt under tittel Nils Klims reise til den underjordiske verden .
Premios:
Herman Wildenvey Poesía Precio 1996
TOLERANCIA
Tus dioses no son mis dioses
Tu verdad no es mi verdad
Tu soledad no es mi soledad
Pero también tu soledad tiene su valor
También tus dioses están contabilizados
También se contará con tu verdad
Así es que no desesperes.
(I min tid, 1967)
Julio
Estar muerto es mejor,
que estar sentado mirando el mar
aunque eso también es hermoso, escribió Alf Larsen,
uno de nuestros grandes poetas del mar.
Otros han tenido la misma sensación.
¿Tal vez por eso dicen muchos que sienten
muy próxima la eternidad cuando leen
poemas de los poetas del mar?
No creo que nadie sienta
la proximidad de la eternidad
cuando lee periódicos.
Pero son periódicos lo que lee la gente
también en verano, que es el mejor tiempo
que tenemos. Es cuando te puedes
ir de vacaciones -al mar, o a
las grandes ciudades y pasearte por allí
y pensar en lo contento que estás
porque existes
y que es una suerte que no
vas a vivir eternamente.
Traducción de Francisco J. Uriz
POEMAS DE KJELL HEGGELUND
DESCULPAS
Tu não podes exigir-me
ouro nem plumas nem estepes infinitas
em troca eu tenho muito que te ofereça:
perdão, desculpas, etc.
e quando tudo isso se tiver gasto
uma nova ronda:
perdão, desculpas, etc.
assim é que já vês
que não posso oferecer-te grande coisa.
Reisekretser, 1966
INSUFICIENTE
Como se eu não tivesse suficientes sonhos
para colorir uma cidade a ponto de despertar
Como se não tivesse suficiente vontade
para tirar brilho dos passeantes
Como se não tivesse suficiente desprezo
para aplaudir a todos e a cada um deles
conferencistas que escutei
Como se não soubesse
que isso não é suficiente
Como se não tivesse claro
que também se necessita de vontade de sobreviver
Reisekretser, 1966
EXPLORADOR
Equipado como explorador
atracção absoluta da aldeia
objecto de censura, estímulos e comentários
mais ou menos sólidos
Os piores os graciosos,
os humorísticos
que entornavam a parte traseira do seu sentimentalismo sobre mim
explorador desamparadamente equipado
cansado com censuras,
estímulos e comentários
Deveria exigir poder, cópias, certificados
autorização, testemunhos
Eu mesmo deveria ter censurado, estimulado, comentado
para que serve um explorador?
Mas esta maldita comichão na nuca, olhos, pescoço
(para não falar da parte de trás)
intervém como elemento perturbador de propósitos,
jeito e sentido comum
Estás com um sorriso e um modo
tão totalmente explorador
como se pudesse ser
Reisekretser, 1966
TOLERÂNCIA
Os teus deuses não são os meus deuses
A tua verdade não é a minha verdade
A tua solidão não é a minha solidão
Mas também a tua solidão tem o seu valor
Também os teus deuses estão contabilizados
Também se contará com a tua verdade
Assim é e não desesperes
I min tid, 1967
EXPECTATIVAS
O silêncio derrete-se na
noite
Em breve todos os sons
Amanhecerão
Em breve recolherás tu mesmo
o doce fruto da manhã
I min tid, 1967
ENTRENOS
Entre nós não há ninguém
que te veja Connosco
podes sentir-te
seguro Entre nós não incham
as mãos de ninguém Connosco florescem
luzes brancas Entre nós estarás
a salvo das sombras
Connosco encontram-se o vento
e a chuva Entre nós
as noites repartem-se igualmente Connosco
convocam-se as corujas Entre nós
cumprirás o teu dever Connosco exigem-se sorrisos
mais do que palavras Entre nós
há muitos que acreditam
I min tid, 1967
TUDO TUDO TUDO É POSSÍVEL
Tudo tudo tudo é possível
tudo é possível tudo é
possível eles compreenderam tudo
é possível agora tudo pode
acontecer Tina nem tudo
nem tudo Bernhardt tu
não lhe disseste tudo a ela
é possível agora tudo
pode acontecer Tina isso
sabe-lo tu também por que
não por que por que não
Contamos até zero?
Punkt 8, 1968
AS GRANDES PALAVRAS
Deixei as grandes palavras atrás
de mim. Deixei as grandes palavras atrás
de mim. As grandes palavras vão-se fazendo
palavras cada vez mais pequenas diante de mim
As grandes palavras eram suficientes nos meus tempos
As grandes palavras proporcionam um rumo seguro
enquanto desaparecem
Punkt 8, 1968
NÃO RESTA NADA JÁ
Não resta nada já da noite
Os que depositaram a sua confiança no sol
ficaram desencantados Eu mesmo falo
da primavera como se nada tivesse acontecido
Não sei se por isso
tenho mais sentido da realidade que outros
Punkt 8, 1968
UMA MANHÃ HAVIA GUERRA
Uma manhã havia guerra. As pessoas saiam
para os terraços para ver os aviadores
que voavam tão baixo que podiam ver
Que nós os víamos. (Eu tinha desejado
muito tempo ver um aviador vivo)
Punkt 8, 1968
JULHO
Estar morto é melhor
que estar sentado a olhar o mar
ainda que isso também seja belo escreveu Alf Larsen,
um dos grandes poetas do mar.
Outros tiveram a mesma sensação.
Talvez por isso muitos dizem que sentem
muito próxima a eternidade quando lêem
poemas dos poetas do mar?
Não creio que ninguém sinta
a proximidade da eternidade
quando lê jornais.
Mas são jornais o que as pessoas lêem
também no verão, que é o melhor tempo
que temos. É quando podes
ir de férias – para o mar, ou para
as grandes cidades e passear por lá
e pensar no contente que estás
porque existes
e que é uma sorte que não
vás viver eternamente.
No diário Dagbladet, 16-8-196
Versão minha - © Amadeu Baptista
Kjell Heggelunds dikt - en reise i tid
ASBJØRN AARNES
Lyrikeren Kjell Heggelund fikk Det Norske Akademis pris for 1995. Det er snart 30 år siden han utga sin siste diktsamling, men den lange poetiske taushet har ikke fått inntrykket av hans diktkunst til å blekne. Professor Asbjørn Aarnes skriver her om en viktig akse i Heggelunds diktning: Alt vi foretar oss i tanke og handling, er uthengt i tid - vi lever på tidens nåde.
Slå opp i hvilken som helst betydelig diktsamling fra vår samtid - det kan være den svenske poeten Katarina Frostenson, den islandske skalden Matthias Johannessen eller vår egen Kjell Heggelund - førsteinntrykket er usvikelig det samme: Man leser teksten, men forstår ikke hva som står der. Det virker ikke meningsløst, men det lar seg ikke gjøre å lese en mening ut av diktet, meningen synes uadskillelig knyttet til diktets uttrykk.
"Hvite lys" hos Heggelund lyder slik:
Jeg hadde ettermiddagen med meg
For å delta i din glede tok
jeg også blomster med
De åpnet seg mot mine hender
og skiftet farge i røk
fra nedbrente lys.
Siden tok du ettermiddagen til deg:
Du som er borte for at luften aldri mer
skal løfte seg stum mot oss
Jeg husker det
Allerede dengang jeg hadde ettermiddagen med meg
slukket du våre hvite lys
Dette er revolusjonen i moderne poesi, og det dreier seg om noe mer enn kamp for frie vers og verdens prosa, det gjelder en avvisning av en form for platonisme eller cartesianisme som kom inn i poetikken i det 17. århundre, med modernitetens filosofi som opererte med to adskilte verdensdeler: bevisstheten og legemet, ånden og materien.
Poesien ble påtvunget dette skille: Diktet som ansamling av ord, syntaks, metrum skulle avgi en essens, noe ikke-materielt, slik det fremkommer smaksfornemmelse når et eller annet stoff "smelter på tungen". Ordverket skulle "smelte på tungen" og vike plassen for en opplevelse av "ren" mening, dvs. uoppblandet av materialitet. Det er et kjennetegn ved dagens avantgardepoesi at den motsetter seg å "smelte på tungen". Det som måtte være av mening i disse dikt, nekter å løsrive seg fra uttrykket. Man får det fenomen som Paul Valery har karakterisert slik: Formen overlever forståelsen.
Dette omslag i poetikken har selvfølgelig ikke frembragt bare genier. På en måte er det blitt vanskeligere å dra kjensel på poesien i de nye omgivelser, å skjelne den nye mening fra det blott og bart meningsløse. Eller sagt på en annen måte: det er blitt lettere å miskjenne poetiske talenter.
Kjell Heggelund (f. 1932) er til en viss grad blitt oversett under dette forbildeskife. Hans tre små diktsamlinger - "Reisekretser" (1966), "I min tid" (1967) og "Punkt 8" (1968) - er dempet i tonefall, det er ingen revelje som vekker noen, det klinger ikke, fjernt fra all "teaterpoesi", hvor ordene blir sittende igjen og dirre i rommet mellom scene og publikum. Av og til lyder det så stillferdig, som om det dreiet seg om anti-dikt, "dikt" for dem som ikke liker dikt. Slik lyder diktet "Unnskyldning":
Gull, fjær og endeløse sletter
kan du ikke kreve av meg
til gjengjeld har jeg en masse å tilby:
omforladelse, unnskyld osv.
og når alt det er oppbrukt
et nytt lag:
omforladelse, unnskyld osv.
så du forstår
det er ikke rare greiene jeg kan tilby deg
Man kan ikke nekte for at disse versene taler, der er mening, men leseren som søker den, må være med fra begynnelsen, under hele diktforløpet, han må gå opp meningen med forfatteren; står han ved utgangen og venter at det rene gull skal skille seg ut fra verdens slam, er der ingenting å hente.
Hva sier da Kjell Heggelunds dikt? De sier at å være til som menneske, det er å leve på tidens nåde, at alt vi foretar oss, i tanke og handling, er uthengt i tid. Fra forfatterens lærde studier hvor han særlig kretser om barokken, er kanskje et frø falt i god jord: om tempus fugit, tiden som flykter.
Her er to av hans tidsdikt, først "Tidekrets":
Som havet, Som angsten, Som heiren
Som alt som gjorde oss til ett: dine
henders grep og mine
eller vandringer langs samme netter
Som alt som skilte oss, Som gjorde
dine hender til et ukjent lys og smale
bønner om barmhjertighet, barmhjertighet
steg vi, falt vi
til vi atter druknet i de samme bølger, lo
mot samme sol, gråt gjennom samme verdens
uforlignelige realitet
I det andre diktet, "Riket", er det kanskje lettere å finne tonen:
Ja, jeg kjenner lengselen mot
ditt umulige bilde av jubel, regn, tær,
sykkeleiker, morgen og disse alle Norges
skolekorridorer etter regn. Ja
jeg kjenner friheten etter slagsmålene etter sangen
etter ballene etter hele sannhetens
rettmessige latter over Snogene,
Paddene, Niksene, Jeremiassene. Og
tiden, tiden som aldri forsvant, som
fikk deg til å si: Snart skal
vi, Neste år skal vi, Det er ikke lenge
til, Imorgen skal vi:
Jeg kjenner det bildet. Jeg har selv
stått i skolegårder og ventet
på engang. Engang.
Kjell Heggelund er poeta doctus, "lærd poet", fortrolig med Troja, Patrokles, Æneas og Dido, alle disse navnene som ifølge T. S. Eliot skulle være lysende øyer i meningshavet, kulturen, - men hvor det også skjer skibbrudd. Når tiden svikter poeten, er det som når vinden uteblir: seilene faller sammen og blir sorte, slik de ble for Tristans døende blikk. Da kommer over ham en ufortrolighet med verden som minner om den Descartes gjennomlevet før vissheten i "Jeg tenker":
Hadde hun lett etter ham overalt (som hun
sa hun hadde), ville ulykken blitt av langt
mindre omfang. Verst var det naturligvis
for Berhardt selv som også måtte kjempe
med sine egne øyne: en håpløs kamp!
Iallfall hadde han bruk for hele sitt
intellekt. - Tenk, ikke et øyeblikk å
kunne tro på hva en selv ser!
Ikke et øyeblikk å kunne falle
tilbake på sine sanser!
Det er stadig Descartes' spørsmål: Hva er utenfor meg - når farve, duft og smak - og kanskje linjene, vekt og volum kommer fra meg, hva blir da igjen av verden, hva blir igjen av meg hvis alt dette er utenfor meg?
Dikteren finner et svar som filosofen ikke fant: Det er din vennlighet som gjenreiser verden, det som er utenfor og det som er innenfor:
"Alt det du så er utenfor deg"
Du vet det
Allikevel sier du: Alt det jeg så var innenfor meg
Du vet det. Alle vet det
Hva skal du så gjøre med alt det som
rant gjennom hendene dine, alt det
som også hadde krav på din vennlighet
Er det som sand eller hvithet?
Jeg sier det: Det er alt som det samme og
det tok form av din vennlighet
Det er snart 30 år siden Kjell Heggelund utga sin siste diktsamling. Forlatt poesien har han ikke, en rekke gjendiktninger fra hans hånd er kommet ut, bl.a. fra fransk surrealisme - Eluard, Desnos, Aragon - og han er Aschehougs hovedansvarlige konsulent for poesi. Men nye egne dikt?
Venter han på tiden, eller er det tiden som venter på ham?
No hay comentarios:
Publicar un comentario