viernes, 9 de mayo de 2014

ELDRID LUNDEN [11.650]


Eldrid Lunden

Eldrid Lunden (nacida el 5 de octubre de 1940 en Naustdal) es una poeta noruega y profesora de escritura creativa. Escribe en noruego. Es considerada una de las poetas más importantes dentro de la modernidad. Lunden se graduó de Bachiller en Artes, en la Universidad de Oslo. Ha trabajado como profesora en la escuela secundaria y la universidad. En 1996 se convirtió en la primera profesora de caligrafía de Noruega. 

OBRA:

F.eks. juli ( 1968 )
Inneringa – dikt ( 1975 )
Hard, mjuk – dikt ( 1976 )
Mammy, blue – dikt ( 1977 )
Gjenkjennelsen – dikt ( 1982 )
Essays – essays ( 1982 )
Dikt i utval – dikt ( 1987 )
Det omvendt avhengige – dikt ( 1989 )
Noen må ha vore her før – dikt ( 1990 )
Dikt i samling 1968-1990 – dikt ( 1994 )
Slik Sett – dikt ( 1996 )
Til stades – dikt ( 2000 )
Samla dikt, 1968-2000 – dikt ( 2001 )
Kvifor måtte Nora gå? – essays ( 2004 )
Flokken og skuggen – dikt ( 2005 )
Modernisme eller litterær populisme? : eit essay om Arne Garborg og Knut Hamsun (2008)


Libre

En la parte de atrás de mi casa
Cuelgan gritos de niños,
En la parte delantera
Hay un abismo negro
Sobre la ventana,
La noche
Es negra,
En mí
Vive una solitaria
Mujer blanca.



SÍ CLARO

Sí claro,
mi color favorito es
el negro.
Mi jersey de diario es negro
y está tan raído
que el sostén ilumina
los rostros con los que me cruzo.

Dos vestigos tengo
en el escotado
puteo con
la felicidad,
en el de cuello cerrado
puteo con
la muerte.

Hoy me he visto en el espejo
ya no puedo ponerme negro,
está a punto de salírseme por
la cara.

Varios Autores. Poesía Nórdica. Ediciones de la Torre, 1999.
Traducción de Francisco J. Uriz.




Bildet av den kvite bjørnen kjem tilbake

Det er nesten berre kvitt. Ei uendeleg kvit
fjellside og den kvite binna
med ungar tumlande mellom beina

Ho snur hovudet mot vinden
Eg tenker på den svarte, fuktige snuten hennar
men ser berre hovudet som søker
fram og tilbake

Ho veit ho kan lukte ein hanne lenge før
han luktar henne. Og at dette er den einaste
sjansen ho har. Hannen trur ungane er rivalar
i parringstida

I det binna drar seg sidelengs oppover vidda og
forsvinn over kanten, glir boka igjen

From: Flokken og skuggen
Publisher: Aschehoug, Oslo, 2005


The image of the white bear is back

It’s almost entirely white. An infinite white
mountainside and the white bear
with her cubs tumbling between her legs

She turns her head towards the wind
I’m thinking of her black moist muzzle
but I can only see her head seeking
backwards and forwards

She knows she can smell a male long before
he smells her. And that is her one
advantage. The male believes the cubs are rivals
in the mating season

As she move sideways up the mountain and
disappears over the edge, my book gently closes

© Translation: 2012, Annabelle Despard
First published on Poetry International, 2012




Dei gamle grekarane trudde steinen fall mot jorda
fordi den høyrde til der

Vi trur på gravitasjonen. Men vi syns
oppfatninga til grekarane var mye meir poetisk

From: Flokken og skuggen
Publisher: Aschehoug, Oslo, 2005




The ancient Greeks believed a stone fell to the ground
because it belonged there

We believe in gravity. But we feel
that the Greeks’ idea is much more poetic

© Translation: 2012, Annabelle Despard
First published on Poetry International, 2012




No hay comentarios:

Publicar un comentario